Solastalgia

I 2003 skapte filosofen Glenn Albrecht begrepet Solastalgia, en kombinasjon av det latinske ordet sōlācium (trøst) og den greske endingen -algia (smerte). Solastalgia uttrykker det psykiske og eksistensielle ubehaget mange opplever i forhold til miljøforandringer knyttet til gruveaktivitet, tørke og vannforurensing. Et gjennomgangstrekk er at samfunn som utsettes for slike inngrep opplever maktesløshet og at tryggheten forsvinner. Selv om Albrecht legger vekt på ødeleggelsen av et lokalmiljø, er det i dag mange som kan føle Solastalgia i et mye større perspektiv. Polene smelter, avfall dumpes i fjordene og ekstremvær fører til flom og ødeleggelser.

I utstillingen er begrepet Solastalgia brukt som et utgangspunkt for å utvikle kunstneriske praksiser i forhold til landskap og miljø. På den ene siden har fokuset vært på de psykologiske og følelsesmessige sidene av klimaforandringer. På den andre siden har observasjon av landskapet gjennom ulike medier også vært viktig. Mange er enige om at det er viktig å bevare landskapet. Det er imidlertid også viktig å ha en kritisk diskusjon av hvordan vi observerer og får kunnskap om landskapet. På hvilket grunnlag baserer vi kunnskapen vår Hvordan kan dette innvirke på ubehaget vi opplever?

Miljøkontroversen rundt utbyggingen av Engebøfjellet har vært en case-studie for prosjektet. I januar 2019 besøkte gruppen gruveselskapet, Nordic Rutil i Naustdal og lokalbefolkningen i Vevring. Vi gikk opp på Engebøfjellet for å se stedet der gruveaktiviteten skal foregå. Fra fjellet hadde vi utsikt til det 4 km 2 området der avfallet skal dumpes. De fleste arbeidene i utstillingen tar utgangspunkt i denne feltstudien.

Utstillingen er støttet av Fakultet for Kunst, Musikk og Design, Universitetet i Bergen.