Defund the Artist that Broke Our Heart

«Avfinansier kunstneren som knuste hjertet vårt»

Av Anette Gellein, Herman Breda Enkerud, Marin Håskjold og Niels Munk Plum. Kuratert av Una Mathiesen Gjerde

Vi forelsket oss i kunstneren. De var så uavhengige, så talentfulle og fulle av liv. Vi visste ikke om vi ville være kunstneren, eller bare være rundt dem. Vi kunne ikke annet enn å lure – burde vi bli kunstneren?

Det var vår. Sola skinte. Kunstneren tok oss med til en bar. De fortalte oss om sin praksis og sine filosofiske interesser. Vi var tomme for ord – fullstendig oppslukt av åpenbaringen om at et slikt individ kunne leve og puste blant oss. Vi ville aldri forlate kunstneren, men være rundt dem til enhver tid. Bare gjennom assosiasjon, vokste vi og ble sterkere – det trodde vi i alle fall.

Sommeren kom. Varmen var overveldende. Kunstneren tok oss med for å bade. Vannet var nydelig. Mens vi svømte rundt i havet tenkte vi: kan dette bli bedre? Vi var i vårt ess, unge, vakre og på toppen av verden. Vi var nå overbevist om kunstens betydning. Kunst kan endre samfunnet og ta kjærlighet tilbake til planeten. Kunstneren så oss dypt inn i øynene og sa: Dere er virkelig noe for dere selv. Dette blir vårt år. Takk for at dere gjør kunsten min mulig! Vårt hjerte eksploderte – dette er det!

Dagene ble kaldere; de lange sommernettene ble erstattet av høsttåke. Kunstneren trakk seg unna. De sa at de var opptatt med å skrive søknader til Kulturrådet. Den neste gangen vi så kunstneren, var de omringet av andre kunstnere på en vernissage. Vi prøvde å få deres oppmerksomhet, men de så en annen retning. Vi røykte ti sigaretter mens vi ventet utenfor – galleriet hadde bare en utgang. Endelig kom kunstneren ut. Vi spurte dem: Vi er kanskje litt fulle, men vi trodde virkelig vi hadde noe mer enn en flørt. Kunstneren smilte og sa: Kjære, det er ikke deg, det er meg. Jeg bare må forsikre meg om at jeg får det stipendet. Senere i vårt studio, følte vi oss fortapt og avvist: Var virkelig finansiering viktigere enn å gi kunst og kjærlighet til planeten? En enkelt tåre falt fra våre øyne – vi kunne ikke godta at dette var slutten.

Kalde vinterstormer kom over havet. På Facebook skrev de: «Jeg er så takknemlig og ydmyk over å ha blitt tildelt et ettårig stipend fra Kulturrådet». Alle de avviste kunstnerne møtes i studio – hvorfor fikk de støtte og ikke vi? Hva er galt med oss? Er det kunsten eller personligheten vår? Vi så hverandre i øynene og innså at vi ikke trengte stipend. Tiden var inne …