Råtne Tomater

Studio17 presenterer stolt et maleri av kunstner Aleksi Wildhagen. Velkommen til åpning og utstillingsprogram til Råtne Tomater! Alle programpunkter foregår i utstillingslokalet og alle arrangement er gratis. (For å kun studere maleriet, anbefales det å komme utenom oppsatte arrangementstider).

PROGRAM

Fredag, 8. september, 2017, 19:30
Åpningstale ved kunstneren

Lørdag 9. september, 2017, 12:15–12:30
Journalist og kunsthistoriker Siren Løkaas gjør en lesning av Aleksi Wildhagens maleri

Lørdag 9. september, 2017, 14:30–15:30
Kunsten, tiden og rommet. Om ulike utstillingsstrategier
Foredrag av kunstkritiker Trond Borgen

Søndag 19. september, 2017, 14:30–15:30
To malere i samtale: Aleksi Wildhagen og Ingrid Toogood

Aleksi Wildhagen skriver om sin utstilling Råtne Tomater:
For noen år siden, i en samtale med Anna Ihle, snakket jeg om en idé: At å presentere kun ett bilde i en utstilling, det ville vært fint. At man i et slikt tilfelle nærmest ville være tvunget til å ta maleriet på alvor, se det, bruke øynene og hodet, tenke, la være å tenke, respondere, se, se igjen. Jeg hadde for lengst glemt idéen min da Anna inviterte meg til Stavanger og Studio17. I mellomtiden har jeg malt mer, mest ute og relatert til steder, og stort sett i et samarbeid kalt -& Co.

Maleriet som presenteres i utstillingen er malt, nei vent, jeg må begynne med noen tanker; sett deg i mitt sted, du skal vise ett bilde, kun ett bilde, hvordan skal du tenke? Skal bildet males til utstillingen?, er ikke det litt rart i så fall, det blir jo låst da, tjoret fast til en bestemt mening og ufritt? Eller skal bildet være fra et prosjekt? Da blir det tatt ut av en sammenheng, og i beste fall blir maleriets kvaliteter målt opp mot prosjektets helhet. Skal det avbilde noe, eller skal det være abstrakt? Et åpent bilde eller et lukket bilde? Et lite bilde eller et stort bilde?

Og når blir et bilde egentlig et bilde? Og hva er egentlig et godt bilde? Handler det om energien man legger eller ikke legger ned i tilblivelsen? Handler det om motiv eller motivasjon? Om det å ha en historie? Handler det om forstand eller uforstand? Handler det om tilstedeværelse eller manglende tilstedeværelse? Handler det om materie eller illusjon? Handler det om følelser? Kan du drømme med øynene? Kan du se uten å fatte? Kan du stoppe? Kan du stoppe?

Bildet er der, du ser det, men hvorfor interesserer det deg eller interesserer det deg ikke? Noen dager kan du konsumere og fordøye verden i en håndvending andre dager tåler du ikke tanken på alle rommene du må gjennom for å komme deg til butikken. Kan man foreslå å fordele bildets gyldighet mellom skaper og betrakter? Jeg mener, hvor ofte mislykkes ikke betrakteren i å se bildet i bildet. Selv Mona Lisa må ha gode og dårlige dager, beglodd som hun er gjennom århundrer.

Jeg holdt på å male kun for å male da jeg ble invitert til Studio17. Jeg jobbet også med den kulturelle skolesekken nettopp da, og snakket om viktigheten av å bare gjøre, ikke tenke. I en verden hvor alt tilsynelatende skal ha en funksjon, om det så er å gå en tur, i en verden hvor nesten ingenting er fritt, men hvor alt måles i fakta og bilder vurderes med kvikke likes, hvor det aller meste helst skal ha en definert mening og gi et klart svar i form av et fiksert resultat. I en slik verden gir det mening å male uten annen grunn enn å male. For det å male handler om å tenke med kroppen, være løsrevet i huet, og klokt dum. Og alt dette ser ut til å være uviktig i de andre rasjonelle verdenene. Og i handlingen, altså det å stå og male, og i dialogen mellom skaper og verk, samt betrakter og bilde, finnes det et rom. Det rommet krymper i disse dager, for verden males grå i en verden av dresskledde fasader, åndelige fadeser, men det rommet er helt fritt og snart vil det nok vokse igjen. Maleriet behøver beundrere, blikkets konsumenter.

Bildet jeg viser er blitt til på følgende måte: Kvelden før jeg malte det, etter jobb da barna var lagt, gikk jeg opp på atelieret og brukte noen timer på å blande frem to farger som jeg la ned i to tomme Firstprice bringebærsyltetøy-begre. Da jeg gikk hjem fra workshopen jeg hadde med ungdomsskoleelevene dagen etter, var jeg mentalt åpen for hva jeg skulle til å begynne. På paletten hadde jeg to farger og hvitt. Bildet ble til i løpet av de neste fire timene. Akkurat hva som hendte og hva jeg tenkte, er vanskelig å redegjøre for i ettertid, for det hele hendte så fort. Jeg vet bare at jeg beveget hodet og kroppen og at det føltes helt rett der og da. Etterpå har jeg lurt på bildet, og likt å se på det.