Den Mørkeste Blå

Et dokumentarisk videoarbeid med tittel «Kim og Alyce for alltid» (2016) stilles ut i gallerirommet sammen med fysiske arbeider. Egeland vil se hvorvidt disse kan fungere som en kropp til videoverket som baserer seg på lys- og lydbølger. En kropp som har gått tapt i overføringen fra dets tredimensjonelle opphav til den todimensjonelle flaten det nå projiseres på. Filmen skildrer et utdrikningslag satt i fjorden i Hommersåk. Kunstneren funderer over kameras evne til å dokumentere seanser mellom mennesker, hvordan disse forholder seg til kamera, og hvordan kamera setter sitt preg på det som utspiller seg foran det. I privat sammenheng har fotografi gjennom historien i stor grad blitt brukt til å dokumentere reiser, høytid og familieselskap. Filmen er en forlengelse av dette. Det er et privat rom Egeland skildrer, og stiller ut til offentligheten. Han er derfor avhengig av de avbildedes åpenhet og generøsitet.

En isavstøpning iblandet syntetisk tekstilfarge, og neste dag råolje, vil smelte over- og filtreres gjennom et bomullslerret lagt på en glassflate i galleriet. I prosessen med å digitalisere analoge negativer jobber kunstneren med våtskanning- en teknikk som bringer negativet så nært glassflaten som mulig ved at det legges i bløt under skanningen. Egeland kjenner igjen ettergivenheten i de bløte negativene i falne og våte høstblader klistret til bakken. De siste vintrene har snø og is vært en sjeldenhet i Stavanger. Regnet har i økende grad tatt over. Dragningen mot frosset vann som kunstmateriale skyldes et savn og en skyldfølelse som et konsumerende menneske i det postindustrielle samfunnet. Samtidig som installasjonen peker på et stort problem fungerer den også som et bilde på fotografi og prosessen med å fremkalle et motiv på en flate. Det analoge negativet er et filter som slipper gjennom nyanser av lys og farger i stillbilder og på film, avhengig av dets tetthet. I likhet med motivene på bomullsflatene har også det visuelle materiale i videoinstallasjonen en tredimensjonal opprinnelse.

De fysiske verkene og videoen står i kontrast til hverandre på flere måter, men de har også slektskap, blant annet ved at lys omfavner-, tegner- og fargelegger dem og ved at de begge er sårbare for ytre krefter. Egeland jobber med materialer som han har et nært forhold til. Et stykke bjørk fra vedhaugen hjemme hos foreldrene er utformet som en grov byste. Og et passepartout gulnet over tid står i spenn som et seil i medvind. Begge på baser av børstet granitt fra gravsteinhåndtverkeren oppe i gaten fra Studio17.

Slik svette, skitt og friksjon har satt sine spor i dine brukte klær.
Slik skapninger fra fjern fortid sitter igjen som fossiler på stein.
Slik den første kjærlighetssorgen trykket deg konkav.
Slik tung røyk setter seg i bløtt vev.
Slik vil også naturens tilstand skape et bilde av oss og hvem vi er.